På bilete: Siv Helen Haukanes, sosialkonsulent, NAV Austevoll og Per-Inge Skoglund, ungdomsveileder/prosessveileder, NAV Bjørnafjorden.

Denne våren har NAV Sunnhordaland og NAV Midthordaland gjennomført opplæringa «Bli en gruppeveileder», som er utvikla av RVTS Vest.

Målet med opplæringa er at deltakarane skal bli tryggare på å handtere vanskelege saker og situasjonar. Intensjonen er også å forebygge og dempe reaksjonar etter emosjonelle belastningar, traumereaksjonar eller slitasje hos hjelpar.

Nyttig med trening og strukturert rettleiing

Kvifor ville de ta denne opplæringa?

– NAV Bjørnafjorden har tidlegare hatt eit internt kollegarettleiarkurs som gjekk over eit år. Ikkje alle har delteke på dette, men likevel fått tildelt grupperettleiarrolle, utan å ha noko førkunnskap. Så kontoret ønska eit fortsatt fokus på kollegarettleiing, og at fleire får denne kunnskapen, fortel Per-Inge Skolund, ungdomsveileder og prosessveileder ved NAV Bjørnafjorden.

– Ved NAV Austevoll har vi jamnleg kollegarettleiing, cirka ein gong i månaden, fortel Siv Helen. Metoden vi no har lært, er ein annan enn den vi har brukt tidlegare. Vi kjem til å nytte denne metoden i fortsetjinga, då den har meir fokus på rettleiing, medan den vi har brukt fram til no, er meir rådgjevande.

Kan de seie noko om innhaldet i opplæringa

– Vi har jo hatt innføring i sjølve metoden, og det har vore ein del gruppearbeid, seier Siv Helen.

– Ja, og så har vi hatt om dette med etiske dilemma og korleis vi som grupperettleiarar skal klare å stå i ulike situasjonar, seier Per-Inge.

– Vi har også hatt fokus på sjølvtillit, sjølvkjensle og positivt sjølvsnakk. Det er jo viktig, seier Siv Helen.

Det er mykje trening og øving i grupper. Kva tenkjer de om det?

– Treninga er vel noko av det som har vore mest nyttig, vil eg seie for eigen del, seier Per-Inge.

– Ja, eg gjekk inn i det med positivitet, seier Siv Helen, – men det var ein kollega som sa til meg: «Ja, lykke til, no får du kose deg med rollespel». Ikkje alle er so gira på det, men eg synast at det var naturleg med rollespela, fordi vi kan jobbe med heilt konkrete problemstillingar frå vår arbeidskvardag. Då er det ikkje så skummelt.

– Det kjennast eigentleg ikkje ut som rollespel, vi er jo berre oss sjølve i desse gruppetreningane, seier Per-Inge.

Kva planar har de vidare, etter opplæringa?

– Vi har planar om å teste ut metoden i neste rettleiing, seier Siv Helen. – Det blir spennande å legge det fram for dei andre på kontoret og arbeide med nytt opplegg.

– Vi har ikkje fast kollegarettleiing på vårt kontor no, så vi må først og fremst presentere metoden for dei andre tilsette. Deretter må vi bestemme oss for størrelse på grupper og hyppighet. Rett og slett lage ein god struktur for å nytte det framover, seier Per-Inge. – Slik det er no, så er det meir uformell kollegastøtte, at ein tek ein prat for å lufte og debriefe litt. Det å få meir struktur, å tilby eit tryggare rom til å dele det ein slit med, gjer det gjerne lettare for dei sjølv å gjenkjenne kva som gir utfordringar, avsluttar Per-Inge.

Stor nytteverdi

Vi har også snakka med Katrine Fure Hansen ved NAV Kvinnherad om hennar erfaring som deltakar på programmet.

Kva var grunnen til at de hadde eit ønske om å delta på denne opplæringa?

– Initiativet kom frå vår regionsleiar Håvard Lægreid som ville at vi som grupperettleiarar i regionen skulle få nødvendig opplæring og kompetanse til å drive med grupperettleiing i kontora.  Det var og eit initiativ som skulle bidra til å styrke samholdet mellom oss grupperettleiarar innad og på tvers av kontor.

Kva nytteverdi har deltakinga hatt?

– Deltakinga hadde stor nytteverdi. Eg har vidareutdanning i grupperettleiing, men opplevde likevel stort utbytte av det faglege innhaldet i opplæringa. Både teoridelen og ikkje minst den praktiske delen av programmet var nyttig. Eg synast det var ein god balanse mellom teori og praksis i programmet. Det er lange dagar som krev mykje av deltakarane, men det gir ein skikkeleg boost å få vere med på eit så bra opplegg. Kurshaldarane utfylte kvarandre godt.

Kva vil du seie til andre som vurderer å setje i gang med programmet?

– Det er lange dagar som krev mykje av deltakaren, så mitt råd er at man legg frå seg jobbtelefon og pc på kontoret. Det er og fint om man frå leiar side legg opp til at det skal vere sosialt på kveldstid, det er gull verdt å vite at ein har eit heilt team av gode kollegarettleiarar å spele på når krevjande situasjonar eller problemstillingar oppstår.

– Eg håpar fleire leiarar gir sine kollegarettleiarar moglegheit til å delta på eit slikt program, avsluttar Katrine Fure Hansen.

Relevant

• Hjelp til hjelperen
• Hva skjer i oss når vi møter mennesker som bærer på sterke historier?

–  betraktninger om en fastleges handlingsrom i møte med mennesker med fluktbakgrunn  

Artikkelen ble først publisert i Utposten – blad for allmenn- og samfunnsmedisin

Tekst: Sidar Kartal og Beate Gauden, spesialkonsulenter ved RVTS Vest
 

Vi vil i denne artikkelen belyse det vi tenker er den lille forskjellen som kan gi stor trygghet for mennesker med fluktbakgrunn.

«Når meningen forsvinner og folk begynner å miste kontakten med hverandre, det er da sykdom oppstår, det er da helsen bryter sammen, mentalt, fysisk og samfunnsmessig», sier psykiateren og nevroforskeren Bruce Perry i Myten om det normale av Gabor Mate (2023, s.264).  

Hassan sitter hos fastlegen. Han har bodd i Norge i fire år, har to skolebarn og kona ble gjenforent for ett år siden. Legen spør hvordan det går. – «Jeg sover lite. Det er vanskelig. Jeg vet ikke».

Fastlegen har møtt Hassan to ganger før, han stiller flere spørsmål, men Hassan gjentar det han alt har sagt. Han finner ikke ordene, inni han er det kaos, skam og fortvilelse. Han kjenner seg isolert, selv om han går i jobb som lærling. Han vil jobbe, det føles livsnødvendig. Han forstår ikke hva som skjer, alt er forandret, men utenfra ser alt likt ut. Det føles som storm inni han og tankene sliter han ut. Fotballtreningen har han sluttet på. Han prøver å gå på foreldremøter, men han må være hjemme for å ivareta barna.

Kona snakker mye i telefonen med familien i hjemlandet. Hun er mye passiv, og har fravær på introduksjonsprogrammet. Hun vet ikke hvordan hun kan bruke sin kompetanse i Norge. Hun virker fjern og mistenksom, og lar barna sitte mye på skjerm. Familien prøver å delta i miljøet fra hjemlandet, men i takt med økende opplevelser av at livet blir vanskeligere, vegrer han seg for å delta.

Legen vurderer at Hassan trenger sovemedisin og ber han komme tilbake om tre uker. Hen vurderer sykemelding, men vil avvente fordi han er redd Hassan vil bli isolert.  

Helhet og tverrfaglighet rundt pasienten

Fra 1970 har antall mennesker med fluktbakgrunn i Norge økt fra 1,5 til 5,3 %. I 2020 hadde 11 % av befolkningen innvandrerbakgrunn. Har kompetansen i norsk helsevesen vokst i tråd med tallene?   

Vi vet at flyktninger har dårligere helse og høyere andel psykiske plager (Straiton 2019). Med utgangspunkt i denne kunnskapen kan fastlegen allerede ved første henvendelse tenke helhet og bruke tid på å prøve å forstå hvordan pasienten lever. Hvilke risikofaktorer finnes i livet, både før og etter ankomst til Norge. Hvilke beskyttende faktorer fins?  

Verdens helseorganisasjon påpeker at man bør se mennesket helhetlig og definerer helse slik: «Helse er fysisk, mentalt og sosialt velvære og ikke bar fravær av sykdom eller svakheter».  Hassan kommer til legen, men kanskje er det konen som er bekymringen? Hvordan oppleves det for barna? Hvordan kan fastlegen tenke stort når handlingsrommet kjennes så lite?  Det kan oppleves krevende under dagens rammer.

Når Hassan begynner å fortelle, er det å tenke helhetlig og samarbeide tverrfaglig hensiktsmessig. Det er vanskelig å løse et menneskes livsbelastninger alene som fagperson. Samtykke til en telefon til programrådgiver eller kort møte med psykiatrisk sykepleier i timen hos legen kan være risikoreduserende tiltak. Slikt samarbeid kan redusere eventuell skam eller skepsis til hjelpetjenestene, og bistå familien med støtte og trygghet. Taushetsplikt hindrer ikke tverrfaglig samarbeid. 

Hvor mange minutter trengs for å etablere trygghet i en fastleges travle hverdag? Skal Hassan fortelle noe som oppleves vanskelig, trenger han å oppleve ro og tillit. Han trenger å bli møtt på en trygg og medmenneskelig måte som viser «jeg er her for deg».  Det er det aller viktigste. Det er en døråpner.

Å jobbe helhetlig betyr også å jobbe fleksibelt og våge å gå utenfor sitt mandat. Dette kommer tydelig frem etter Ukom-undersøkelsen av drukningstragedien i Tromsø (3-2021). Undersøkelsen søker å gi svar på hvorfor vi ikke klarer å fange opp flyktninger som er i en særskilt sårbar livssituasjon. Det kan høres utfordrende at man innimellom «bør gå utenfor sitt mandat», når rammene allerede kjennes for snevre. Men bruk av litt tid tidlig i forløpet kan redusere behov for mye mer tid senere.   

Kultursensitiv tilnærming  

Hvilken kultur pasienten kommer fra vil påvirke hens forståelse av fagpersonens tilnærming. Finnes overhodet begrepet «psykisk helse» eller «depresjon» i pasientens vokabular? Å være observant for språkbarrierer er sentralt. Når ordene vi bruker i norsk helsevesen kanskje ikke finnes i pasientens vokabular, kan veien være ekstra lang å gå. Det vil være viktig å redusere bruken av vanskelige fagtermer og utsette gjennomgang av prosedyrer som kan virke fremmedgjørende. Det vil være bra å beskrive tilstander mest mulig konkret og bruke tiden det tar å vise at man er kultursensitivt imøtekommende. Vurdering av behov for telefontolk kan redusere språkbarrierer.  

Mer enn spesifikk kulturfakta trengs en interkulturell forståelse, som innebærer å utvikle nysgjerrighetog forståelse for kulturelt mangfold. Manglende kultursensitiv tilnærming kan føre til at Hassans utfordringer ikke blir tatt på alvor, selv om intensjonen ikke er slik. Hvem som innehar flyktningehelse–kompetanse i systemet er ikke så viktig, men at den finnes.  

Ulike forståelser av psykisk sykdom og behandling er vanlig i møtet mellom lege og pasient (Broch 2019). Livet kan være et komplekst puslespill. Det kan være lurt å tenke at dere forstår forskjellig. Det kan også være lurt å fokusere på likheter mer enn forskjeller, det gir håp. Han er pappa, du er pappa. Hun er datter, du er datter. Det er et styrkefokus som kan bygge tillit og glede (Kumar 2001).  Å jobbe med flyktninger kan være veldig meningsfylt og givende, man kan oppleve at man gjør en forskjell.

Vi anbefaler å stille spørsmålet: «Hvem ville støttet deg om du var i hjemlandet ditt?» . Ikke overraskende er svaret ofte «familien» . Dette gir oss en dyp sannhet om mennesket som sitter foran oss. Hvem er jeg uten familien min? Hvem kan erstatte familien i nytt land? Hvordan unngå ensomhet og isolasjon når det mennesker trenger er en grunnmur av fellesskap og trygghet?  

Trygg kultursensitiv tilnærming kan bygge allianse og dermed gi mulighet for å avdekke både symptomer, bakenforliggende årsaker og eventuell selvmordsatferd. Slik kan man lettere sette inn egnede tiltak for å redusere risiko på kort og lang sikt.  

Sosial støtte og dype spor  

Ut fra kunnskap og erfaringer vet vi at Hassan og familien kan ha traumer og helseplager etter flukt. Helseplagene kan avta eller øke, alt etter deres erfaringer med viktige personer som lærer, lege, arbeidsgiver, integreringskonsulent eller NAV-veileder. De som møter med forståelse og ser på sammenhenger av hva som fremmer og hemmer helsen, den som «strekker armene sine lengre», kan sette dype spor hos en flyktning.   

Inkluderende samfunn og sosial støtte er viktig, men ekstra viktig i etableringsfasen for nyankomne flyktninger. Sosial støtte og inkluderende miljø bidrar til både trygghet og mulighet for sunn tilpasning i det nye landet. Samfunnstilknytting er ikke noe som kommer av seg selv, det er en gjensidig prosess. Ønsket om å bli del av samfunnet må bli møtt med praktisk tilnærming som bidrar til inkludering. Ofte starter inkluderingen på introduksjonsprogrammet, noen ganger kan det starte i nabolaget, iblant starter det på helsevesenets kontor.  

Hvordan håndtere at Hassan henvender seg til fastlegen på bakgrunn av tretthet og dårlig søvn? Er det sånn at når man har hodepine, skriver leger ut Paracet og sier «Husk å drikke mye vann»? Noen spør heldigvis også: «Hvordan går det med deg og familien?». Hvis man ikke spør, blir det vanskeligere å finne kilden til plagene. Noen ganger må man være tålmodig og vente, fordi pasientens svar er uforståelige for hen selv.  
 

Helende fellesskap og håp

Mennesker med psykiske lidelser er blant de mest sosialt ekskluderte gruppene i samfunnet, skriver Ynnesdal Haugen, som tok doktorgrad på betydningen av sosiale treffsteder for mennesker med psykiske lidelser (2020). Sosiale fellesskap kan inneha beskyttende faktorer som sosial støtte, tilhørighet, meningsfullhet og normalitet. Alle disse er faktorer som kan bidra til å redusere uhelse og fremme god helse.   

Vi har kunnskap om at utenforskap påvirker både mental og fysisk helse. Psykisk helse er avhengig av flere faktorer, blant annet hvor mye flyktninger har blitt inkludert i samfunnet, hvor mye de har blitt sett og fått bidra. Å være tilknyttet et fellesskap kan oppleves helende, fordi det er mennesker der som bryr seg uansett hvordan man har det. Fraværet av denne tilhørigheten og sosiale støtten utgjør en helsemessig risiko.  

Hvilke kontakter har en fastlege for å ivareta pasientens behov for sosiale fellesskap? Dette ansvaret kunne ligget hos introduksjonsprogrammet eller NAV, men det kan se ut som det er tilfeldigheter som avgjør om det viktige helende fellesskapet blir en del av isolerte menneskers liv.   

Vi vet at flyktninger opplever ulike barrierer i møte med psykisk helsehjelp. De går gjennom fysiske og ikke minst psykiske påkjenninger på grunn av både tidligere traumatiske opplevelser og nåværende livssituasjon. Det er viktig å starte med tidlig forebygging og behandling av den psykiske helsen. Sosiale fellesskap bør være en del av denne behandlingen.   

Mange tenker at helsevesenets ansvar er rent medisinsk, og glemmer at alt henger sammen med alt. Kropp og psyke samarbeider og trenger helhetlig vurdering. Marta Thorsheim (2023) skriver i forordet for Gabor Mate sin bok «Når kroppen sier nei» at (…) «det burde være en kjent sak at det å skille kropp og sinn hører til historiebøkene».  

Den som ser, må ta ansvar, uansett hvor i hjelpekjeden den er. Uansett hvilken profesjon. En flyktning er først og fremst et menneske som trenger at tjenestene finstiller «radaren» og bruker medmenneskelighet som en sentral del av sin faglighet. Og medmenneskelighet tar ikke tid.

Referanseliste

• Broch, Å. M. (2019) Et komplisert puslespill. En kvalitativ studie av psykologers opplevelser av arbeid med traumatiserte flyktninger. UiO.
• Gabor Mate (2023). Myten om det normale- traumer, sykdom og heling i en giftig kultur
• Gabor Mate (2003). Når kroppen sier nei- prisen vi betaler for skjult stress
• Harris, Samantha Marie (2022). Hvordan møter leger flyktninger med psykiske vansker?
• Kartal, Sidar (2021) Samarbeidet er ferskvare: En kvalitativ studie av samarbeid mellom offentlige aktører om introduksjonsprogrammet
• Kumar, Loveleen. (2001). Djulaha! Om å forstå annerledeshet . Universitetsforlaget.
• Lauridsen, Marlene B. (2022). UIT. Interpersonal competence in challenging encounters: Towards a paradigm shift in human services – Creating conditions for professional development through action research and trauma-informed restorative practice .
• Straiton, et.al (2019). Levekårsundersøkelsen blant innvandrere i Norge 2016. Folkehelseinstituttet.
• Ynnesdal haugen, Lill Susan (2020). Betydningen av lokale treffsteder for mennesker med psykiske helseproblemer.
• Ukom-rapport etter drukningstragedien i Tromsø (2021)
• Informasjon om introduksjonsprogram
• Definisjoner av helse: Health and Well-Being (who.int)

NKVTS:

• Flyktninger fra krigen i Ukraina: Psykososiale konsekvenser, behov og tiltak den første tiden i Norge 2022.05.05, (nkvts.no)
• Rapport om syriske flyktningar i Norge. (1/2020). NKVTS Rapport 1-20 (ntb.no)