Blogg i vest | Helse Vest og gjester bloggar om kva moglegheiter og utfordringar helseføretaka på Ve

Time 2021-04-30 15:08:19

Web Name: Blogg i vest | Helse Vest og gjester bloggar om kva moglegheiter og utfordringar helseføretaka på Ve

WebSite: http://bloggivest.com

ID:173352

Keywords:

gjester,og,om,

Description:

Har du ikkje meldt deg på Kvalitets- og registerkonferansen i Helse Vest enda? Fortvil ikkje, denne digitale konfer… twitter.com/i/web/status/1… — 11hoursago Dei siste 16 åra har vi arbeidd for å byggje grunnmuren og fundamentet for teknologi i sjukehusa i Helse Vest. Det har vore tunge tak, kravd mykje tolmod og store investeringar. Tida er inne for å hauste av denne innsatsen og det til gangs.Av Herlof Nilssen, administrerande direktør Helse Vest RHFDu har vore hos fastlegen og blitt tilvist til sjukehus. Etter nokre dagar kan du sjekke statusen på tilvisinga di på nett, og etterkvart sjå kva tid og kor du har time. Du kan lese om kva du skal på sjukehuset, kva som skjer før, under og etter utgreiinga og behandlinga du skal til, kva forsking som ligg til det du er tilvist for og kva rettar du har.Treng du kontakte sjukehuset, eventuelt med spørsmål om å endre timen, kan du sende ei melding frå nett til avdelinga du skal til, og få svar innan ei gitt tid. Når tida for timen nærmar seg, får du sjølvsagt eit sms-varsel.Dagen du skal av garde til sjukehuset sjekkar du praktisk informasjon om korleis du kjem deg til rett stad. I mottakinga sjekkar du inn på sjukehuset på ein stasjon og får vidare beskjed om korleis du kan finne fram til rett plass for å vente. Vegen dit er godt merkt og du kan følgje kartet på smart-telefonen din. I mellomtida har avdelinga fått beskjed om at du er på veg og dei du skal møte kan førebu seg.Når timen din er over, kan du velje om du vil betale konsultasjonen via Vipps, du kan hente ut medisinen på resepten sjukehusapoteket allereie kan hente fram og vel heime kan du i ro og mak levere reiseoppgjeret, igjen på nett. Ønskjer du å lese journalen din er den òg lett tilgjengeleg på helsenorge.no.Trur du eg snakkar noko som ligg langt framføre oss i tid? Då kan eg forsikre deg om at dette så absolutt er notida.Vi har arbeidd lenge på systemnivå for eit betre tilbod til pasientane, med god og forenkla kommunikasjon, kortare ventetid og ingen fristbrot. Ventetida skal blir kortare, planlegginga betre og vi tilbyr verktøy for at fleire møter til timane vi har planlagt for.Pasienttryggleiken skal betrast og ivaretakast. Logistikken i sjukehusa skal vere til hjelp, og gjere kvardagen enklare. Pasientane skal vel heim i etterkant.I oktober kunne vi gratulere Haraldsplass i Bergen med eit nytt sjukehusbygg. Eit flott bygg som legg opp til gode forhold både for pasientar og medarbeidarar. Eit sjukehus som tek i bruk ny teknologi og er pilot for nye løysingar som i løpet av 2019 skal takast i bruk i alle sjukehusa våre.Utviklinga vi no ser, skjer i rivande fart. Føresetnaden er ein god ikt-grunnmur av felles teknologi i regionen, bygd over mange år, i tillegg til gode og velprøvde regionale kjernesystem. Gevinsten er gode arbeidsprosessar, god pasientdialog og –involvering.Eg starta med å teikne pasienten sine moglegheiter for ta i bruk tenester knytt til sjukehusbesøket. Ein kan gjerne følgje kvardagen til helsepersonellet på same måte. Frå dei loggar seg på smarttelefonar, tildeler seg rolle og pasientar og får gode oppdateringar i sanntid i tavlemøte på skjerm når dei kjem på vakt, til at dei enkelt og direkte får informasjon frå lab, røntgen og journal, har god oversikt over pasientlogistikk og –tilstand, kan gjere bestillingar dei treng og enkelt kan komme i kontakt med, og dele informasjon med kollegaer og andre avdelingar. Dette er situasjonen medarbeidarane våre vil møte når systema som er i testfase på Haraldsplass i dag, blir tilgjengelege for alle sjukehusa på Vestlandet.Når ein får ny støtte til arbeidsprosesser må gamle prosesser og vanar endrast. Det er ikkje alltid like lett. Men lat meg minne om utfordringa vi hadde, og framleis har: Samhandling og informasjonsdeling på tvers av fag, system, avdelingar og støttefunksjonar har ikkje vore bra nok. Medarbeidarane våre har brukt mykje tid på sjølve å skaffe seg overblikk og få kommunisert smart og effektivt på tvers av vakter, avdelingar og andre om pasienten sitt forløp og behandling. Informasjonen har vore å finne i ulike datasystem, på manuelle tavler, på papir og gjennom munnleg kommunikasjon.Dette er ikkje den beste måten å arbeide på for nokon av oss. Ser vi framover, vil medarbeidarane våre ha forventning til vel fungerande digitale hjelpemidlar. Dei som er vaksne opp med ein smart-telefon i handa, forventar ikkje eit papir i handa og munnleg overlevering av kritisk informasjon når dei kjem på arbeid.No møter vi dette med utprøving av løysingar slik at det blir mindre plunder og heft for alle. Vi bruker ressursane vi har i sjukehusa på ein betre måte. Mange enkeltoppgåver blir samla i planlegginga, medarbeidarar får informasjon i sanntid og på ein måte som gjer at ein kan ta gode avgjersler, unngår dobbeltinformasjon og unngår feil. Dette gir og effektiv samhandling på tvers av fagavdelingar og støttetenester.Du tenkjer kanskje at dette gjer vi jo på fleire sjukehus i landet. Ja, det gjer vi. Vi har sjølvsagt sett til andre sjukehus sine erfaringar. Forskjellen her er at løysingane eg snakkar om skal takast i bruk som felles løysingar i heile regionen. Det er eit kjempeløft, og eg er heilt sikker på at det er det rette løftet.Dei siste par åra har vi arbeidd med strategiar fram mot 2035. Vi står midt i arbeidet med den regionale utviklingsplanen vår for dei neste åra. Med utviklinga vi har lagt til rette for dei siste åra er vi budde på det som skal til for å gi befolkninga gode sjukehustenester framover. Vi startar altså ikkje frå noko nullpunkt. Det er blitt lagd ned ein formidabel innsats gjennom mange år allereie.Løysingane vi no ser og den rivande utviklinga vi er i, fortel at framtida, ja, ho er no.Helsing HerlofDel dette:TwitterFacebookLik dette:Liker Laster... Arkivfoto: Eivind SennesetBergens Tidende har den siste uken satt søkelys på legemiddelavtaler som er unntatt offentlighet. Det synes vi er bra. Åpenhet rundt slike avtaler er absolutt ønskelig, men dette var ikke mulig for brystkreftmedikamentet pertuzumab (Perjeta). Vi kan ikke kommentere innhold, eller påstander om innhold, i en avtale som er unntatt offentlighet, men vi kan si noe om bakgrunnen for akkurat denne avtalen.Av Baard-Christian Schem, Fagdirektør, Helse Vest RHF , Jan Frich, Fagdirektør, Helse Sør-Øst RHFDa avtalen med legemiddelselskapet Roche ble fremforhandlet av helseforetakene (RHF-ene), var det et sterkt ønske om å kunne tilby pertuzumab ved brystkreft. Roche, som har monopol på dette medikamentet, tilbød en åpen pris som ville gitt et uakseptabelt forhold mellom behandlingens nytte og kostnad.Prisnivået ville det være umulig for helseforetakene å følge for tallrike nye legemidler og behandlingsformer vi visste ville komme, uten uakseptable kutt på andre områder. Aksept av en så høy pris, ville vært et signal til den farmasøytiske industri om at man kunne fortsette å drive prisspiralen på nye medikamenter ytterligere oppover.De regionale helseforetakene stod i realiteten overfor et valg om å si nei til legemiddelet eller å tilby pasientene dette ved å inngå en avtale med rabatt unntatt offentlighet. Hensynet til pasientene ble vektlagt. BT s kritikk bygger på at det skulle finnes en virkelighet der de regionale helseforetakene kan diktere internasjonale farmasiselskaper med monopol på gitte medikamenter hvordan kjøpsavtalene for disse medikamenter skal være. Denne virkelighetsbeskrivelsen er feil.Mediedekningen om nye og kostbare legemidler har vært dominert av beretninger om pasienter og leger som med god grunn er fortvilet over at de beste medisiner ikke er tilgjengelige. Derimot har mediene kun unntaksvis rettet kritisk søkelys mot problemets årsak:Den voldsomme prisøkningen farmasøytisk industri prøver å tvinge på plass for nye medisiner. Mediene spiller dermed – sannsynligvis utilsiktet – rolle som nyttig talerør og hjelper for farmasøytisk industri for at de skal få aksept for sine høye priser.Om avtalene kan følges bedre opp i det enkelte helseforetak er en høyst relevant problemstilling. Roche har gitt et utsatt frist for å melde refusjonskrav, noe som reduserer sjansen for tap grunnet manglende oppfølging av avtalen. Vi kjenner oss likevel ikke igjen i de store summene BT har beregnet at helseforetakene ikke får refusjon for.I denne debatten er det viktig å skille mellom det å ha prinsipielle synspunkter på hvordan regler og avtaler for legemidler burde ha vært i en ideell verden, og helseforetakenes situasjon, som er å ha ansvar for om alvorlig syke får eller ikke behandling her og nå. Vi forholder oss til en ufullkommen verden der viktige medisiner leveres av monopolister.Vi ser ingen grunn til å beklage de vurderinger de regionale helseforetakene gjorde da avtalen om kjøp av pertuzumab ble inngått, der dette ble gjort for sikre alvorlig syke mennesker som alt hadde ventet lenge, den beste, og i mange tilfelle den eneste mulige behandling.Baard-Christian Schem og Jan FrichInnlegget stod på trykk i Bergens Tidende måndag 20. august, under ei anna overskrift, som avisa valde å bruke.Del dette:TwitterFacebookLik dette:Liker Laster... Det hjelper lite å ha et topp tilbud på sykehuset når pasientene venter for lenge før de ringer 113 ved mistanke om hjerneslag. Ring heller 113 en gang for mye enn en gang for lite.Av Martin Kurz, seksjonsoverlege ved Nevrologisk avdeling, Stavanger universitetssjukehus.Slagbehandlingen har hatt en formidabel utvikling de siste årene og vi har blitt bedre på alle områder i Helse Vest. Det akutte tilbudet for hjerneslagpasientene har blitt betydelig bedre og trombektomi (trombefisking) er nå etablert i alle helseregioner. Samarbeid i behandlingskjeden har utviklet seg enormt og vi jobber i lag for å utvikle tilbudet og sykehusene kontinuerlig videre.Men det hjelper lite å ha et topp tilbud på sykehusene når pasienten kommer for sent!Behandling av hjerneslag er svært tidskritisk og skaden kan kun opprettes i de første timene etter hjerneslaget. Jo flere minutter som går før pasienten får behandling, jo større blir skadeomfang og invalidisering.Hvert sekund teller. Redd hjernen – ring 113Den største utfordringen sykehusene møter er tidsforsinkelsen fra hjerneslaget inntreffer til pasientene kommer inn til sykehusene. Mange er redde for å være til bry og istedenfor å ringe 113 så avventer de og ser situasjonen litt an. Men husk på at det kan bli mye mer bry om du ringer for seint.Når du ringer 113 er det spesialtrent helsepersonell som svarer. Når du forteller hva som har hendt, vil de bedømme hvor alvorlig situasjonen er, og hvilke helseressurser som eventuelt skal sendes, f.eks. lege, ambulanse eller luftambulanse. For å kunne avgjøre dette, er det viktig både med tidlig kontakt og at helsepersonellet får svar på de spørsmålene de har. Ring heller en gang for mye enn en gang for lite.Tegn på hjerneslag og riktig respons kan læresFor å sikre at pasienter og pårørende kjenner igjen symptomene på hjerneslag og vet hva de skal gjøre må kompetansen i befolkningen økes. Informasjonskampanjer har vist seg å være effektive til å informere befolkningen om symptomer på hjerneslag. Derfor har vi i Helse Vest kjørt flere folkeopplysningskampanjer for å informere om tegn på hjerneslag og hvor viktig det er å ringe 113 med en gang ved mistanke.Effekten er formidabel. 50 prosent flere pasienter fikk behandling med trombolyse og dobbelt så mange ringte 113 og ble sendt til akuttmottaket ved Stavanger universitetssjukehus med symptomer på hjerneslag i månedene etter opplysningskampanjen. Før kampanjen hadde 66 prosent kjennskap til ett eller flere tegn på hjerneslag, mens etter kampanjen hadde 75 prosent slik kjennskap. Kampanjen var såpass vellykket at den ble utgangspunkt for en nasjonale informasjonskampanje i 2016.Tegn på hjerneslag og riktig respons kan altså læres. Men informasjon må gjentas. Effekten av slike informasjonskampanjer har begrenset varighet. Erfaringer viser at kampanjeeffekten avtar etter ca. 6 måneder. Derfor kjører Helse Vest nå, på initiativ fra Helse Fonna, en ny oppfriskingsrunde av hjerneslagkampanjen for å minne om symptomene på hjerneslag. Og viktigst av alt: Det er ikke farlig å ringe til 113 dersom du er usikker.Denne gangen foregår folkeopplysningskampanjen hovedsakelig i sosiale medier. Så dersom du er innom Facebook er sjansen stor for at du får med deg kampanjen og kan snappe opp nyttig informasjon.Om noen plutselig får problemer med å prate tydelig, smile eller løfte hendene over hodet, må du ringe 113 så fort som mulig – da kan det være hjerneslag.Vær en del av kampanjen du også og hjelp oss å spre budskapet. Det kan redde liv.Vi har ingen å miste!Hilsen Martin KurzDel dette:TwitterFacebookLik dette:Liker Laster... Blodforgiftning (sepsis) er en vanlig tilstand i spesialisthelsetjenesten og dødeligheten er høy. Kampen mot sepsis er ingen lek, men kan bruk av læringsspill støtte målet om tidligere behandling?Av Eva C. Backer, sykepleier med master i Helseinformatikk, innovasjonsrådgiver i Helse Vest IKT, prosjektleder for Stopp sepsisAlle typer pasienter kan utvikle sepsis. Helsepersonell i ulike deler av helsetjenesten bør derfor ha grunnleggende kunnskap om tidlig oppdagelse og behandling av tilstanden. Å sikre kunnskapsbasert praksis beskrives av amerikanske The National Patient Safety Foundation som ett av de fem mest kritiske områdene for å oppnå økt pasientsikkerhet i helsetjenesten. Med dagens store kunnskapsutvikling på helseområdet er behovet for god formidling av kunnskap presserende.Da jeg jobbet på sengepost underviste jeg i infeksjonssykepleie på medisinsk avdeling sine regelmessige internundervisninger. Utfordringen med denne type læringsverktøy var åpenbar: Helsepersonell har stadig mindre tid til å forlate pasientene og samles til undervisning.Andre læringsmetoder som e-læring har derfor blomstret i spesialisthelsetjenesten de siste årene, ofte i kombinasjon med tradisjonell undervisning. Via Læringsportalen kan helsepersonell i Helse Vest, på rolige stunder på vakten eller hjemmefra, lære om alt fra Office-pakken og brannvern, til Hjerte-lunge-redning og multiresistente bakterier.Simulatorløsninger hvor brukeren kan trene på spesifikke oppgaver som for eksempel kirurgiske prosedyrer, er heller ikke noe nytt i helsetjenesten. For å kunne kalle løsningen for et læringsspill, på engelsk serious game, må e-læringen derimot ha en helt spesifikk egenskap: Brukeren skal også underholdes.Læringsspill: e-læring som er gøyEn mandag i november 2015 skulle 180 pasienter, 27 legemiddellager, en mengde medisin-teknisk utstyr og 20 000 pappesker flyttes fra det gamle sykehuset i Fredrikstad til det nye sykehuset i Østfold. For å forberede de i underkant 5000 ansatte som fra dag én, skulle behandle pasientene like effektivt og trygt i helt nye lokaler, ble en fullskalavirtuell kopi av sykehuset konvertert til et dataspill.Før innflytting til sykehuset måtte helsepersonell, portører, renholdere og andre yrkesgrupper «spille» seg kjent bygningen. Foruten å gjøre seg kjent, måtte spilleren også trene på spesifikke prosedyrer, motivert av poeng som tikket inn når spilleren gjorde riktige valg. Erfaringen med bruk av spillteknologi beskrives som god. Av 2300 spurte sa over 75 prosent av de ansatte at dette var en god måte å lære på.Det er foreløpig svært få norske læringsspill for helsepersonell. Med læringsspill har man muligheten for å nå svært mange brukere, både gjennom nyhetspotensialet et nytt læringsspill vil kunne ha, og muligheten for å bruke motiverende teknikker som eksempelvis konkurranse, belønninger, overraskelser, spenning og humor. At man lærer best når læring er knyttet til positive følelser, er velkjent og har også en biologisk forklaring. Oppnår man mange brukere, vil spill i tillegg kunne være et rimelig læringsverktøy.Internasjonal litteratur beskriver at spill høyst sannsynlig vil ha en framtid som en av mange måter å lære på. Derimot vil mer erfaring være nødvendig for å vurdere læringsspill sin faktiske utbredelse og plass i undervisning, i innøving av prosedyrer, og i positiv påvirkning av adferd. Ett av målene med Helse Vest sitt nye læringsspill Stopp sepsis er nettopp å utprøve spillteknologi som læringsverktøy.Eva C. BackerLæringsspillet Stopp sepsisMålgruppen for Stopp sepsis er i utgangspunktet helsepersonell, studenter og helsefagelever. Samtidig kan kunnskap om vanlige symptomer på sepsis blant ikke-helsepersonell også være nyttig, da 50 prosent av sepsistilfellene opptrer utenfor sykehus. Rask identifisering av tilstanden og rask behandling er like viktig for disse.Med tegneserie-design fra Tegnehanne, bruk av ordspill og kjente metaforer, har vi ønsket å lage noe morsomt og annerledes. Brukeren kan spille både på mobil, nettbrett og PC, og fra spillet: Dele direkte på Facebook. Med dette har spillet potensial til å nå svært mange, og foreløpig er tallene gode, første døgnet hadde Stopp sepsis hele 20 000 spillere.Spillet alene vil ikke gjøre noen til en sepsis-ekspert. Spillet skal gi grunnleggende kunnskap om tilstanden, pirre nysgjerrigheten rundt et viktig tema og lede spilleren til relevante kunnskapskilder. Og sist, men ikke minst, håper vi at Helse Vest sitt nye læringsspill vil inspirere til mange gode diskusjoner om sepsis på den enkelte arbeidsplass!Har du ikke testet spillet ennå? Sjekk om du har kunnskapen som skal til for å redde liv og kan smykke deg med tittelen sepsis superagent ;-).Spill spillet på stoppsepsis.no.Hilsen Eva C. BackerFAKTA OM STOPP SEPSISStopp sepsis er et læringsspill for helsepersonell,  laget av Helse Vest IKT sammen med helsepersonell i Helse Vest, helsepersonell tilknyttet Pasientsikkerhetsprogrammet «I trygge hender 24/7», Høgskulen på Vestlandet og Norsk kompetansetjeneste for antibiotikabruk i spesialisthelsetjenesten.Læringsinnholdet bygger på Pasientsikkerhetsprogrammet sin Tiltakspakke for tidlig oppdagelse og behandling av sepsis.Spillet er finansiert med innovasjonsmidler fra Helse Vest, og ble lansert 4 april 2018.Kontaktadresse: stoppsepsis@helse-vest-ikt.no.Spillet er tilgjengelig gjennom:Læringsportalen http://sso.laeringsportalen.noWeb: http://stoppsepsis.no / http://www.stoppsepsis.noDel dette:TwitterFacebookLik dette:Liker Laster... Korleis er arbeidsmiljøet i sjukehusa? Er det rom for å seie i frå om kritikkverdige forhold? Korleis er leiarskåpen? No skal svara på slike spørsmål nyttast til å gjere sjukehusa endå betre.Hilde Britt Christiansen, direktør medarbeidar, organisasjon og teknologi Helse Vest RHFI februar 2018 vil alle medarbeidarar i landet sjukehus og institusjonar få muligheit til å svare på undersøkinga ForBedring. Undersøkinga kartlegg forhold ved arbeidsmiljø, pasienttryggleikskultur og HMS (helse, miljø, sikkerhet), som kan ha samanheng med risiko for uønskte hendingar, eller verke negativt på tenesta si kvalitet og medarbeidarane si helse og engasjement.Arbeidsmiljø og pasienttryggleikskulturUønskte hendingar påverkar både arbeidsmiljø og pasienttryggleikskultur. På den andre sida må vi anta at risikoen for uønskte hendingar kan reduserast ved å forbetre arbeidsmiljøet og pasienttryggleikskulturen, samt at god pasienttryggleik bidreg til godt arbeidsmiljø.Kulturen på arbeidsplassen seier noko om i kva grad det daglege arbeidet er prega av rutinar og prioriteringar som førebyggjer uønskte hendingar og pasientskadar. Kulturen er kort sagt måten vi gjer ting på og den praksisen vi har her hos oss. Kultur varierer mellom einingar, og kan også forklare noko av variasjonen i førekomst av pasientskader mellom behandlingseiningar.I ForBedring blir arbeidskulturen målt ved at medarbeidarane gir sine synspunkt på korleis dei opplever at uønskte hendingar og forhold som kan gi pasientskadar blir handterte og snakka om på arbeidsplassen. Undersøkinga er ei heilskapleg kartlegging av arbeidsmiljø, pasienttryggleikskultur og HMS, og er i så måte eit konkret bidrag for å identifisere tiltak for å betre tryggleiken i helsetenesta – både for pasientar og medarbeidarar.Oppfølging og forbetringResultata frå undersøkinga ForBedring vil gi leiarar og medarbeidarar eit felles kunnskapsgrunnlag som skal nyttast i eit systematisk forbetringsarbeid for å redusere risiko for uønskte hendingar, blant anna ved å forbetre lokalt arbeidsmiljø og tryggleikskultur. Resultata skal drøftast tverrfagleg i kvar eining for å finne forbetringsområder og tiltak, som må følgjast opp. Det skal utarbeidast ein skriftleg handlingsplan med målbare tiltak knytt til identifiserte forbetringsområde.For at resultata skal bli så presise som mulig er det viktig at alle svarer på undersøkinga. I Helse Vest er undersøkinga elektronisk og tek i underkant av 10 minutt å svare på. Alle svara blir behandla konfidensielt. Vi nytter digitale verktøy som medarbeidarar og leiarar alt er kjende med og bruker systemroboten Robbie Vest til å sende ut påminning til dei som ikkje har svart på undersøkinga. Dette for igjen for å understreke at ForBedring er ein trygg og konfidensiel undersøking.Resultata frå undersøkinga vil vere tilgjengelege for leiarar, verneombod og tillitsvalde med ein gong undersøkinga er gjennomført. Saman med sine kollegaer skal dei nytte resultata i sitt forbetringsarbeid. Ein så open tilgang til resultata er vald for å underbyggje at samspel, respekt, tryggleik og kvalitet skal bidra til ei god utvikling.Resultata av ForBetring skal òg nyttast av toppleiarane i helseføretaka både lokalt, regionalt og nasjonalt. Undersøkinga skal gjennomførast ein gong i året for å understreke at forbetring av arbeidsmiljø og pasienttryggleikskultur er eit kontinuerleg arbeid på lik linje med andre leiingsprosessar. Undersøkinga skal vere ein integrert del av verksemdsstyringa og bidra til kontinuerleg evaluering av kor vidt forbetringstiltak har ønska effekt.ForBedring er eit samarbeid mellom dei fire regionale helseføretaka (Helse Nord, Helse Midt, Helse Vest og Helse Sør-Øst), Pasientsikkerhetsprogrammet I trygge hender 24/7 og Helsedirektoratet.Ei felles kartlegging i alle norske sjukehus og institusjonar gir eit bredt datagrunnlag og informasjon om organisasjonane som bidrar til overordna styringsinformasjon. Undersøkinga skal følgjast over tid og er eit kunnskapsverktøy som vil vere ein nyttig peikepin for leiinga når det gjeld val av strategi og tiltak for å forbetre arbeidsmiljøet og pasienttryggleiken i organisasjonen.Vi håper så mange medarbeidarar som mulig vil svare på undersøkinga. Slik skal vi gjere sjukehusa betre både for pasientane og for medarbeidarane våre.Del dette:TwitterFacebookLik dette:Liker Laster... Alle pasientar har rett til innsyn i eigen journal. Foreldre har rett til innsyn i journal for sine barn. Det finst unntak og dei må ivaretakast i sjukehusa, enten journalen er på papir eller tilgjengeleg digitalt.Av Pål Iden, assisterande fagdirektør, Helse Vest RHFNRK slo stort opp 29. november at foreldre har tilgang til barn sin journal. Uttrykk som snoke og surfe i journalar blei brukt, og saka mistenkeliggjorde at informasjon var tilgjengeleg digitalt. Det blei skapt eit inntrykk av det ikkje er trygt at foreldre kan lese på internett kva barna deira har snakka med behandlaren om. Noko av det som kom fram er direkte feil. Anna er misvisande.Alle pasientar har rett til innsyn i sin journalPasientar har rett til innsyn i eigen journal, jamfør Pasient- og brukarrettslova §5-1. Denne retten har vi hatt sidan 1977, og retten har blitt ivareteken ved at pasientar tar skriftleg kontakt med sjukehuset og ber om innsyn i journalen sin. Foreldre har på lik linje rett til innsyn i journal for barn under 12 år, som ein del av foreldreansvaret (Pasient- og brukarrettslova §3-4). Det blir derfor heilt feil å seie at foreldre snokar i barna sin journal, som var eit uttrykk brukt fleire gonger i Dagsnytt 18 denne dagen.Normalt er foreldre til støtte for barnet sitt under sjukdom, og foreldre sitt innsyn i barnet sin journal støttar opp om viktig medverknad i behandlinga, frå barnet sjølv og familien. Men det kan finnast unntak frå dette, og vi må ha rutinar som tek omsyn til barnet også i dei tilfella der involvering av foreldra ikkje er til beste for barnet.Pasientens helsetenesteI Helse Vest er vi klare på at det er pasienten si helseteneste vi driv. Eit bidrag til dette er å gi pasientane elektronisk lesetilgang til utvalde journaldokument. Denne moglegheita til å lese sin eigen journal på nett bidreg til å gjere det enklare for pasientar å vere delaktige i eiga helse og behandling. Dette gjeld også for foreldra si moglegheit til å følgje opp eigne barn gjennom sjukdom og behandling.Helse Vest skil ikkje mellom psykiatri og somatikk i handtering av journaldokument. Før innføringa av journal på nett i 2016 blei det gjort ei grundig vurdering, og rutinar blei utarbeidde for tilfelle der innsyn i journaldokument, frå pasienten sjølv eller foreldra, ikkje er tilrådeleg.Det er eit viktig prinsipp at kvart enkelt  journaldokument som blir tilgjengeleg via nettløysinga på helsenorge.no, må godkjennast for dette av behandlaren. Dette skal skje i tett dialog med pasienten sjølv, også om pasienten er eit barn.Det beste for barnet er alltid viktigastSjølv om dei med foreldreansvar for barn under 12 år nærmast har ein ubetinga rett til innsyn i barnet sin journal, finst det likevel tilfelle der barn og foreldre ikkje har samanfallande interesser og innsyn ikkje skal givast, enten til ein av foreldra eller til begge. I desse tilfella vil omsynet til barnet sitt beste gå føre ein forelder sin rett til innsyn i barnet sin journal. Dette har Helse Vest tatt høgde for i si løysing med elektronisk visning av journaldokument på nett. Det betyr at behandlar, kvar gong han godkjenner eit journalnotat, må vurdere om det er forsvarleg å gjere informasjonen tilgjengeleg elektronisk.Helsepersonell vil alltid ha eit sjølvstendig ansvar for å yte forsvarleg helsehjelp og ivareta pasienten/barnet sine behov. Det gjeld også retten til å få skjerma journalopplysningar for innsyn frå foreldra. Vi driv kontinuerlig opplæring av tilsette for å tryggje dei i rolla dei har. Behandlarane må gjere  ei aktiv vurdering av kvart dokument som blir godkjent for elektronisk visning, på same måten som dei må gjere dette når foreldre ber om innsyn i journalen på papir.Skal vere eit system for fleirtalet, men som tar omsyn til mindretaletEnkelte  ønskjer å sperre journal for visning på nett for foreldre til barn under 12 år innanfor barne- og ungdomspsykiatrien. Det er fleire grunnar til at dette er ein dårleg idé.Det er like mykje følsam informasjon i somatiske  barnejournalar, som i psykiatriske, for eksempel knytt til overgrep eller mishandling. Også i somatikken skriv ein ned kva barnet fortel, ikkje berre kva ein finn reint fysisk. Vurderingar knytte til om eit journalnotat er eigna for visning på nett, må gjerast også her.Foreldre til barn med diabetes, alvorleg astma, medfødde muskelsjukdommar, kreft og så vidare, har i dag har stor nytte av journal på nett i deira løypande samarbeid med sjukehuset. Deira behov blir ikkje dekt av tradisjonelt innsyn, som er ein omstendelig prosess, som tar tid, og som ikkje kan gjerast fortløpande.Behandling av barn kan ikkje og skal ikkje utøvast innanfor ein hemmeleg og lukka verden. Behandlaren eig heller ikkje informasjonen aleine, og skal ikkje stengje ute andre aktørar med legitimt informasjonsbehov, som foreldre og samarbeidande helsepersonell, med ansvar for barnet utanfor sjukehuset. Informasjonsdeling krev likevel alltid at det er til barnet sitt beste.Helsing PålDel dette:TwitterFacebookLik dette:Liker Laster... Vi må ta eit oppgjer med oss-og-dei-tankegangen og komme mykje tettare på pasientane sine ønske og behov.Av Pål Iden, ass. fagdirektør, Helse Vest RHFI alle menneskelege relasjonar, er gjensidig tillit og respekt utgangspunktet for eit godt forhold. Det gjeld òg mellom pasient og behandlar. Også innanfor psykisk helsevern.Har vi med oss det perspektivet?Før sommaren sette NRK fokus på skjerming og isolasjon av psykisk sjuke pasientar. Det er beskrive forhold ved nokre institusjonar som gir assosiasjonar til glattceller i fengsel.Det er ikkje eit vakkert bilete som blir teikna av forholda for dei psykisk sjukaste i landet vårt.Kva med skjerming?Brukt riktig, kan skjerming vere greitt. Når ein pasient blir innlagd, er det fordi livet utanfor er blitt for komplisert og vanskeleg med for mange inntrykk og krav. Pasienten treng å vere ein stad der han kan vere trygg. Skjerming kan då vere eit verkemiddel som gir ro. Men det skal vere i pasienten si interesse, og ikkje brukast som sanksjon.Frå 1. september trer ei lovendring i kraft. Etter dette må ein spørje pasienten i forkant, og dersom dei ikkje ønsker skjerming, må ein gjere eit vedtak.Eg ønskjer denne lovendringa velkommen. Noreg som nasjon kan ikkje leve med skuldingar om brot på menneskerettane og lovstridig behandling av ei av dei mest sårbare pasientgruppene vi har.I tillegg til ei lovendring, er det behov for å gjere ei rekkje tiltak på heilt ulike plan. Her i vest må vi skaffe oss betre oversikt over kor mykje skjerming som blir brukt i våre sjukehus, og få på plass ei felles forståing av når det er nyttig og nødvendig med skjerming – og når det er uakseptabelt.Mykje av den omstridde behandlinga innanfor psykisk helsevern kjem av kulturen på avdelinga, og vi veit at kompetanseheving, erfaringsdeling og etisk refleksjon er viktige verktøy for å bli betre.Ikkje alle psykiatriske sengepostar bruker skjerming som behandling i særleg grad. I andre avdelingar er det svært vanleg. I Helse Vest viser tal at det samla sett er høg bruk av skjermingstiltak, men nokre avdelingar trekk opp mens andre har tal under snittet. Her må vi i fellesskap finne fram til ein skjermingspraksis som er tenleg for pasientane.Korleis er synet vårt på pasientar i psykisk helsevern i 2017?Er det eit skeivt maktforhold mellom pasient og behandlar? Har vi ei ovanfrå-og-ned-haldning til pasientane? Er det oss mot dei? Spør vi pasientane «i fredstid» korleis vi kan hjelpe dei om dei skulle bli svært urolege eller aggressive? Korleis tek vi imot pasientane når dei blir innlagde? Skal dei rutinemessig bli kroppsvisiterte og skanna av metalldetektorar eller har vi andre, mindre fengselsprega metodar for å ivareta sikkerheita? Har vi husreglar som innskrenkar fridomen til heile pasientgruppa, eller blir det gjort ei vurdering for kvar enkelt? Snakkar vi med pasienten om behandlinga eller blir dette berre diskutert i lukka behandlarmøte?Svara på desse spørsmåla kan avdekkje mykje om kulturen på avdelinga og kva ein bør jobbe meir med.Idealet om pasienten si helseteneste inneber at pasienten skal medverke i behandlinga, bli høyrt og teken med på råd. Eit grunnleggjande spørsmål er «Korleis ville vi organisert behandlinga viss pasienten fekk bestemme?».Dette skal sjølvsagt også liggje til grunn innanfor psykisk helsevern.Skjerming og bruk av tvang er vanskelege tema for både pasientar og medarbeidarar. Men vi treng debatten om kulturen i psykiatrien. Eg veit at dei som jobbar innanfor psykisk helsevern verkeleg ønsker å gjere ein god jobb. Og dei sit med nøkkelen til korleis vi kan skape gode behandlingskulturar som er prega av gjensidig respekt, tillit og samarbeid. Eg vil ha alle med i arbeidet med å få vekk «oss-og-dei-tankegangen». Vi må mykje tettare på pasientane sine ønske og behov, og her må vi jobbe målretta saman.Helsing PålDette er skjermingPasientar kan skjermast dersom dei er til fare for seg sjølv eller andre, eller som behandling. Skjerming er ikkje definert som tvang, men det må fattast eit vedtak dersom pasienten blir skjerma over 12 eller 24 timar. Døra skal ikkje vere låst eller sperra, og det skal vere personell til stades i rommet under skjerminga.Illustrasjonsfoto øverst: Kjetil AlsvikDel dette:TwitterFacebookLik dette:Liker Laster... Illustrasjonsfoto: Svein Lunde, Stavanger universitetssjukehusBegrepet «Kvalitet» kan være lettere å forstå intuitivt enn å definere. Det dreier seg om en helhet av egenskaper og kjennetegn ved et produkt eller en tjeneste, og det er knyttet til forventninger. Kvalitet er ikke enten eller, men en skalert størrelse. Pasientene må delta når mål skal identifiseres.Av Anne Grimstvedt Kvalvik, dr.med og tidligere leder av Program for pasienttryggleik i Helse VestKvalitet er knyttet til forventninger. Vi oppfatter at et produkt eller en tjeneste har høy kvalitet dersom våre forventninger blir innfridd. Så vel pasienter, medarbeidere, ledere og samfunnet som helhet har forventninger eller krav til tjenestene. De ulike partenes forventninger kan være samstemte, men de trenger ikke å være det.I helsevesenet har vi behov for å operasjonalisere kvalitetsbegrepet; identifisere sider ved tjenestene som kan brukes for å definere mål og for å evaluere måloppnåelse. Kvalitetsindikatorer har slike oppgaver.En indikator sier noe om ett aspekt ved et produkt eller en tjeneste. I helsevesenet er det behov for å evaluere flere sider av tjenestene. Det er vanlig å kombinere indikatorer for behandlingsprosessen, strukturen tjenestene tilbys innenfor og resultatet eller effekten av tjenesten.«The Proof of the Pudding is in the Eating» Resultatet er det viktigste. Men ofte er ikke resultatet synlig før lang tid er gått. Overlevelse er et slikt eksempel. Derfor kan det være nyttig å måle noe som vi vet påvirker det langsiktige målet. For leddgikt er det vist at behandling som reduserer eller eliminerer sykdomsaktiviteten, er gunstig for smerter og leddhevelse på kort sikt og for yrkesaktivitet og overlevelse på lang sikt. Andelen pasienter som får behandling i samsvar med retningslinjene, kan tjene som pekepinn – indikator for behandling av god kvalitet.Kvalitet er ikke enten/eller, men en skalert størrelse. Ofte snakker vi om en forsvarlig eller optimal kvalitet og mener da den minste akseptable eller den høyest tenkelige verdi. God nok eller ønsket kvalitet er gjerne et sted i mellom disse punktene. Gapet mellom den oppnådde verdi og den ønskede, representerer en mulighet for kvalitetsforbedring.Hva er det som karakteriserer tjenester av høy kvalitet?I Helsedirektoratets strategi for kvalitetsforbedring av Sosial- og helsetjensten «…og bedre skal det bli»   heter det «Tjenester av god kvalitet er virkningsfulle, er trygge og sikre, involverer brukerne og gir dem innflytelse, er samordnet og preget av kontinuitet, utnytter ressursene på en god måte, og er tilgjengelig og rettferdig fordelt».I hvilken grad tjenestene er «virkningsfulle, trygge og sikre tjenester» blir gjerne dokumentert gjennom forskning. Best utsagnskraft har forskningen når flere studier har samme resultat. Det forutsetter at det er enighet om hvilke symptomer og funn ved de ulike sykdommene som er viktigst å påvirke og som derfor skal følges. Det Europeiske revmatologmiljøet ble i 1992 enige om et knippe kjerneparametre som skulle inngå i utprøvingsstudier. Dette var et stort fremskritt, ikke minst fordi det da ble lettere å definere mål og å evaluere måloppnåelsen av ulike medikament og behandlingsmetoder. Slike evalueringer kan gjøres i tidsavgrensede utprøvingsstudier, i mer langsiktige sykdoms- og kvalitetsregistre og i lokalt forbedringsarbeid.De revmatologiske kjerneparametrene ble besluttet av medisinsk personell og i tillegg til legens vurdering av leddaffeksjon omfattet de også pasientrapporterte data. Pasientene ble bedt om å vurdere omfanget av sykdommen og funksjonsnivået sitt på dertil egnede skåringsverktøy. Etter hvert ble det klart at pasienter kan verdsette andre sider ved behandlingen enn det medisinske fagmiljøet. Fra 2002 har pasientrepresentanter i økende grad vært med på å identifisere viktige konsekvenser av revmatiske sykdommer – og dermed på å bestemme hvilke symptomer som det er særlig viktig å påvirke ved behandling.Moderne leddgiktbehandling er ambisiøs – målsettingen er ingen sykdomsaktivitet. En forskningsbasert undersøkelse har vist at pasientene mener at status for smerte, fatigue (tretthet/utmattelse) og uavhengighet må inngå i evalueringen av om av dette målet er nådd*.Det ligger makt i å definere mål og i å bestemme hvordan måloppnåelse skal evalueres. Utvikling av begrepet «Pasientens helsetjeneste» innebærer maktoverføring til pasientene. OECD publiserte i januar 2017 anbefalinger rundt bruken av pasientrapporterte indikatorer. Her heter det: «Asking patients to assess the results of their care is perhaps the most important single step we can take to improve health care».Jeg tror vi må spørre pasientene, og jeg ser fram til at brukere/pasienter skal bidra ikke bare med å rapportere sin situasjon på skåringsverktøy som fagmiljøene har laget, men også i arbeidet med å definere kvalitetsindikatorer til bruk i den videre utviklingen av en helsetjeneste av god kvalitet.Ha en fin dag!Hilsen Anne*van Tuyl LHD, et al. Ann Rheum Dis 2016;0:1–7. doi:10.1136/annrheumdis-2016-209835Del dette:TwitterFacebookLik dette:Liker Laster... Av Baard-Christian Schem, fagdirektør Helse Vest RHFVi har en høylytt debatt gående om hvordan vi skal måle ventetider og holde oversikt over mennesker som venter på hjelp i spesialisthelsetjenesten. Mye av diskusjonen dreier seg om man skal gi henviste pasienter rett og tidsfrist til start av videre utredning, eller til start av behandling, og om vi kamuflerer den tid som går fra pasientens frist er oppfylt til behandling starter. Viktig nok, men alene er en slik debatt etter mitt syn et sidespor.Basert på medisinsk logikk er det ønskelig at det store flertall får frist til utredning. Start av elektiv behandling forutsetter en diagnose og en tilstrekkelig kartlegging av tilstanden til å vite hva som isolert sett er rett behandling for denne. Men man må også ha oversikt over pasientens andre medisinske tilstander og mentale status, både for å ta endelig stilling til anbefalt behandling, og hvor denne kan utføres. Den informerte pasient skal også kunne samtykke etter en prosess som ofte skal skje ved samvalg.Å tro at dette mer enn unntaksvis skal kunne gjennomføres i løpet av en vurderingsperiode på 10 virkedager, er naivt. Alternativet er å gi pasienten juridisk rett og frist til en gitt behandling før man vet at denne er den riktige, og om pasienten vil samtykke. Det vil jeg motsette meg hvis jeg er pasient. Jeg vil være uavklart, til jeg er ferdig utredet og har tatt stilling til den behandling jeg så blir anbefalt.Men jeg ønsker at prosessen skal gå raskt, uten ekstra oppmøter med tilhørende utsettelser fordi planlegging og forberedelse er mangelfull. Jeg ønsker derfor å innføre et nytt begrep: Aggressiv medisinsk planlegging, der vi bruker all den informasjon vi allerede har og i økende grad får tilgang til om den enkelte pasient, slik at alt er forberedt og på plass når pasienten møter opp.I mine første år som spesialist var det en kontinuerlig plage at jeg stadig ble avbrutt av personsøkeren, med spørsmål fra kolleger om hva som skulle gjøres med pasienter jeg hadde vurdert eller behandlet. Langsomt gikk det opp for meg at jeg ved vurdering av henvisninger og ved kontakter med mine pasienter helt systematisk kunne skrive inn i journalen min vurdering og en plan for videre opplegg. Vurderingen kunne – som før – ta lang tid, men når den var gjort, gikk det meget raskt å få dette skrevet ned mens min inkontinente hukommelse fortsatt hadde informasjonen intakt.Antall avbrytelser falt nærmest til 0. Ordningen var meget tidsbesparende for meg, som dessuten slapp å grave fortvilet i hukommelsen når jeg ble spurt om vurderinger f. eks. av henvisninger gjort dager eller uker tidligere. Hvis jeg visste at det ville bli behov for å innhente informasjon eller rekvirere supplerende undersøkelser, var det samlet sett langt mer tidsbesparende å gjøre dette sammen med vurderingen, i stedet for å bare skyve arbeidet og problemene over på neste ledd i pasientforløpet.Jeg har også vært på ”mottakersiden”: Når pasienten på poliklinikken var ukjent for meg, men en erfaren kollega i et strukturert notat hadde dokumentert de sentrale fakta, sin vurdering og en behandlingsplan, og alt som trengtes for øvrig var rekvirert og på plass, kunne jeg med én gang gå til det som var det vesentlige for pasienten. Spart tid for meg, men ikke minst: Spart tid og fravær av frustrasjon for pasienten, som opplevde det som ekstremt tillitvekkende at det åpenbart fantes en gjennomtenkt plan når de møtte opp.Det tar klart lengre tid å vurdere henvisninger når man skal drive aggressiv planlegging. Men man sparer kolleger av ulike profesjoner, pasienter og pårørende for store mengder plunder og heft i det videre forløp. Argumentet ”vi har ikke tid” er feil: Samlet tidsbruk både for fagfolk og pasienter øker når uavklarte problemer og rekvirering av nødvendige forberedelser og undersøkelser skyves ut i tid, i stedet for å tas tak i tidlig og planlagt.Vi mangler fortsatt perfekte planleggingsverktøy i den elektronisk journalen, men man kommer langt med et strukturert og ”kulepunktert” planleggingsnotat. Ønsket om det perfekte system må ikke utsette forbedringer som er fullt mulige her og nå.Med interaktive henvisninger fra fastleger, innsyn på tvers av journalsystemer mellom ulike sykehus, konsolidering av databaser med all bildediagnostikk i hver region, – noe som alt finnes eller er på vei inn –, blir tilgangen til nødvendig informasjon for å kunne gjennomføre aggressiv medisinsk planlegging enda bedre. Det er ingen grunn til å vente med dette hvis vi skal skape pasientens plunderfrie helsetjeneste.Hilsen Baard-ChristianDette innlegget stod også på trykk i Dagens Medisins papirutgave 20. april 2017Del dette:TwitterFacebookLik dette:Liker Laster... Illustrasjonsfoto frå Helse Fonna. Foto: Kjetil AlsvikSjølv om det alltid er knytt usikkerheit til å spå om framtida, så ser vi i Helse Vest store endringar i horisonten. Endringar som vil få merkbare konsekvensar for både pasientar og helsepersonell.Av Herlof Nilssen, administrerande direktør i Helse Vest RHFMykje er sjølvsagt usikkert, men det er også ein del vi veit om tida fram mot 2035.Eldre, storforbrukarar av helsetenesterFor kvar time aukar den gjennomsnittlege levealderen med tolv minutt. Dette er eit enormt framsteg, men inneber stadig fleire eldre per yrkesaktive person. Og vi veit at ein 70-åring forbruker om lag dobbelt så mykje helsetenester som ein 40-åring.Skal vi levere helsetenester på same måte i 2035 som i dag, så krev det at kvar tredje 16-åring vel ei helsefagleg utdanning. Det er ikkje berekraftig. Difor må vi endre måten vi jobbar på med mange ulike tiltak. Truleg vil meir av helsetenestene ein i dag får på sjukehus, i nær framtid skje i heimen til pasienten.Fleire generalistar og meir spisskompetanseVi veit også at krav til kompetanse hos helsepersonell vil endre seg. Vi treng nokre med breiare kompetanse, slik at dei i større grad kan sjå heile pasienten med alle sine sjukdommar. Og vi treng nokre som blir endå meir spesialiserte. Det gjeld blant anna for sjeldnare tilstandar der det er færre pasientar. Desse skal i større grad behandlast på ein plass av eit fåtal legar og kan difor ikkje alltid forvente å få behandling nær heimen.Meir skreddarsaumSmå sjukehus vil likevel ha nok å gjere. Behovet blant kronikarar og eldre vil auke enormt. Vi må sjå på korleis vi organiserer oss mellom ulike sjukehus og på tvers av avdelingar  for å levere helsetenester betre og meir skreddarsydd kvar enkelt pasient, samtidig som det skjer på ein effektiv måte. Pakkeforløpa som dei siste åra er innført for kreftpasientar er eit vellykka eksempel og ei støypeskei for organiseringa av pasientbehandling innan andre fagområde.Robotar og teknologi tek overVi veit også at teknologien gjer sitt inntog i sjukehusa i rasande fart. Det handlar om så mykje forskjellig. Dr. Watson-teknologi, der datamaskiner hjelper helsepersonell i å stille diagnosar og finne rett behandling. Smarte dataprogram som tek over rutinearbeid og registreringar som ikkje må gjerast manuelt. Robotassistert teknologi innan kirurgi. Sjølvbetjente løysingar der pasientar oppdaterer eigne opplysningar, og der det meste av dialogen med sjukehuset føregår. Framtidas pasientar må førebu seg på å ta eit større ansvar for eiga helse. Eg trur det blir ein styrke både for pasientane og oss.Rivande medisinsk utviklingBudsjetta våre vil bli strammare. Den medisinske utviklinga går fortare og det blir ei kjempeutfordring å hengje med. Vi vil i større grad måtte prioritere mellom behandlingar fordi vi ikkje har råd til alt. Det gjeld ikkje minst nye, dyre kreftmedisinar. Her må vi alltid vege gevinsten for pasientane opp mot det medisinen kostar. Vi har avgrensa midlar til rådvelde, og dersom vi brukar meir pengar på medisin, så må vi bruke mindre på eit anna område.Alle må få brød for nokre kan få kakeUtfordringa blir å balansere dette. Vi skal prioritere innanfor eit fagområde, og samtidig på tvers av alle fagområde. Difor må vi alltid sjå på kor pengane vi har kan gjere mest nytte for seg. Som helsefagdirektøren vår, Baard-Christian Schem, så treffande seier det: «Alle må få brød før nokre kan få kake.» Prioritering skjer uansett om vi er bevisste på det eller ikkje. Prioriterer vi opp noko, så går det automatisk utover noko anna. Vi må sørgje for å ha eit system som sikrar at fordelinga av ressursane blir mest mogleg rettferdig.Ein av dei viktigaste nøklaneEi av dei største utfordringane vi har framfor oss er å få til ei god oppgåvedeling og godt samarbeid mellom spesialisthelsetenesta   med sine sjukehus og institusjonar og kommunehelsetenesta med sine fastlegar og sjukeheimar. Her står utfordringane i kø, og dei er av både juridisk, teknologisk og «kulturell» karakter. Ein av nøklane til å oppfylle «pasientens helseteneste» som er helse- og omsorgsminister Bent Høie og vår felles visjon, ligg nettopp her.Andre utfordringar er eksplosjonen i livsstilsrelaterte og kroniske sjukdommar, samt auken i kreft og demens. Dette vil setje spesialisthelsetenesta og ikkje minst kommunehelsetenesta på prøve. Antibiotikaresistens er ei anna dyster utfordring som vi berre har sett starten på. Klarer vi ikkje å få bukt med dette, vil sjukdommar som i dag er nærmast utrydda ta fleire liv enn kreft i ei ikkje fjern framtid.Vi har ikkje svaret på alle utfordringane vi veit kjem – og i alle fall ikkje på dei vi ikkje kan forutsjå. Men ved å skaffe oss oversikt over noko av det vi har framfor oss, kan vi starte jobben med å finne løysingar. Den jobben er vi godt i gang med no.Helsing HerlofDel dette:TwitterFacebookLik dette:Liker Laster...

TAGS:gjester og om 

<<< Thank you for your visit >>>

Helse Vest og gjester bloggar om kva moglegheiter og utfordringar helseføretaka på Vestlandet står ovanfor.

Hot Websites